Den norske turistforening får flere og flere hytter, og nå står også kysten for tur. Hytta «Tåkeheimen» ligger ikke langs kysten, men kajakken kom godt med likevel.
Av Lars
«Tåkeheimen» ligger i Nordland fylke, rett vest for Svartisen. Hytta er kåret til «Norges mest utilgjengelige DNT-hytte» (1073 moh), og det er her kajakken kommer inn. Undertegnede ankom i skuldersesongen etter sommerferien 2024, og da gikk det ikke rutebåt over fjorden. Det kunne sikkert vært mulig å få taxi-båt over, men jeg hadde jo kajakk på taket!
Dermed ble det lagt en plan for å komme til Tåkeheimen, der kajakken fikk to vesentlige oppgaver: 1. Ta meg over fjorden. 2. Bidra i logistikken. Jeg hadde nemlig en avtale på sen ettermiddag degen etter, og skulle da overnatte i telt ved Engabrevatnet.
Ferdplanen ble lagt etter dette. Dermed ble kajakken pakket med to formål: Telt, sovepose, liggeunderlag og annet leirutstyr til overnattingen ved Engabrevatnet, og så lakenpose, litt mat og klær og en lett dagstursekk til Tåkeheimen.
Kajakketappen
Når jeg først var i kajakken, var det en kort tur over fjorden. Den ble litt lenger, da jeg plutselig fant ut at jeg hadde glemt DNT-nøkkelen (i etterkant skulle det vise seg at den ikke var nødvendig, men ikke ta sjansen på det). På den andre siden dro jeg kajakken inn i gresset, og fortøyde den til et tre. La igjen en beskjed om at den ble fjernet om to dager.
Så fylte jeg opp en stor vanntett pakksekk med alt utstyret i kajakken, og la i vei mot Engabrevatnet. Her hadde jeg fått tips om en leirplass med utsikt til Engabreen. Leiren ganske nærme restauranten ved vannet, så jammen ble det ikke en god middag før jeg satte opp teltet! Når det var på plass, så gikk det raskt å pakke dagstursekken.
Gå-etappen
Jeg så inn mot Engabreen, men tåka lå omtrent 500 høydemeter opp i fjellsiden. Antagelig heter ikke hytta Tåkeheimen uten grunn. Det går grusvei på nordsiden av Engabrevatnet, så det er lettgått. Deretter er det mest markert sti inn til breen, som har trukket seg ganske langt tilbake siden 2000. Jeg så noen bilder der den strakk seg helt ned til vannet for litt over 20 år siden. Jeg gikk litt på digitale kart i starten, bratt opp på venstresiden. Her ble det etterhvert god sti, selv om det er rimelig bratt opp til høyspentledningen. Derfra er det mer varder videre, men god sti. Jevnt og trutt oppover hele veien. Ettersom jeg tok høydemeter gikk jeg igjennom tåka, og fikk etter hvert en fantastisk utsikt.
Hytta
Tåkeheimen sto ulåst, og etter litt klabb og babb fikk jeg meg middag. Brannaalarmen hadde nemlig lite batteri i vertskapsdelen, så det var litt psykisk terror før jeg fikk byttet batteri. Heldigvis er det dekning her oppe, så jeg fikk tak i hytteansvarlig. Maten smakte utrolig godt her oppe, og utsikten var helt utrolig!
Enda mer fantastisk var det da jeg måtte på do. Doen er nemlig bare en plate med to hull. Helt uten vegger. Her har du VELDIG fri utsikt. Samtidig er det værhardt, så de edlere delene takler ikke altfor lange opphold.
Denne kvelden (en torsdag) var jeg helt alene på hytta, men helga var fullbooket (august). Det ble litt te og lesning, og så en tidlig kveld. Dagen etter gikk jeg litt i nærområdet, før jeg la kursen nedover igjen. Fortsatt ikke tåke, så jeg kjente meg heldig.
Finne UT
På ettermiddagen var jeg med Anette Myrvang fra Finne UT på et opplegg ved Engabrevatnet. Det het «Moving towards darkness», og var en vandring med innlagte invitasjoner. Jeg møtte Anette første gang på «Forskning i friluft» for over 20 år siden, og det er herlig å se at hun har gjort dette til et levebrød. Å ha Svartisen og områdene omkring som «klasserom» må jo være perfekt for å bedre helse og trene oppmerksomt nærvær!
Den siste invitasjonen var et frivillig bad i Engabrevatnet, etterfulgt av badstue. En fantastisk opplevelse! Å sitte med brevann til halsen, og så skimte Engabreen der fremme. Det gir en opplevelse av å være fullstendig ett med landskapet. Dette øyeblikket har brent seg inn i minnet, og jeg kan fremdeles høre den euforiske latteren da vi gikk på land. Det var mange som flyttet komfortgrensen på det badet!
Tåka
Dagen etter gikk alt turutstyret tilbake i kajakken, og tåka lå tett i fjorden. Heldigvis ikke så ett at det var vanskelig å finne tilbake, men tåka ga mye trolsk stemning på vei tilbake til bilen. Jeg har alltid sagt at «Kajakk er ikke løsningen på alt, men kajakk er ofte en del av løsningen». Dette ble sant nå også. Uten kajakken hadde det blitt både dyrere og mer omstendelig.
Det blir nok ikke siste turen med DNT-nøkkel, men neste tur blir nok til en hytte med litt færre høydemetre. Hjemme i Kristiansand har jo DNT Sør hytter både på Gammeløya og Tømmerstø. Tror også de er med i bildet på Grønningen og Oksøy fyr.
