Mellom Mandal og Ryvingen fyr finner du Ferøy. Det er en ganske kupert øy, og den er tilrettelagt med brygge og toalett. Her er det vanskelig for padlere å komme i land, men lenger nord har vi merket av to plasser:
Leir 1: På sydsiden av odden i NØ finnes det litt gress for et par telt. Landing skjer på stein, og kan være vanskelig på vinder fra sør. Da anbefales leirplass to i stedet. Brygge (ødelagt i 2020) og toalett ligger 50-60 meter syd for denne leirplassen. Leirplassen gir le for vestavind, men er ellers ganske utsatt.
57.99712 7.493352
Leir 2: På nordsiden av odden kan du også sette opp et par telt på gress. Landing skjer også her på stein, og du får le for vinder fra sørvest.
57.997117 7.493433
Sammen med bilde og og ny koordinat for leir 1 fikk vi tilsendt et skilt fra øya med kulturhistorie Skjernøy historielag. Der står det:
FÆRØY inneholder mange hemmeligheter og spor av menneskelige aktiviteter i fordums tid. I august 2014 var fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar og lokalhistoriker Svein Berge på befaring på Færøy. De fant da murer etter en langhustuft i dalføret ovenfor lammevika opp mot Færøyheia, som sannsynligvis er fra folkevandringstiden. På funnstedet er oppreist steiner og steingjerdeer, en typisk langhusturt fra denne tidsperiode, omlag 10-12 meter lang, og 4-5 meter bred.
Sannsynligvis er ikke dette noen stor gård, men et bruk hvor det har vært noen husdyr, mens næringen hovedsaklig har vært fiske og fanst, forteller Stylegar. Denne boplassen er fra mellom 1000-1500 år tilbake i tid. Den gang var myra innerst i Lammevika en grunn bukt med rimelig gode havneforhold.
«STRANDTUFT»: I kanten av kjødna innenfor Kjødnevika er trolig en strandtuft. Dette er en boplass som fiskere fra andre steder benyttet ved sesongfiskeriene, f.eks. sildefisket. Strandtuft er også funnet i Krikevika.
GRAVER FRA 1600-TALLET: På nordsiden av øya i Daumannsvika (ved leirplassen) er det funnet spor (steiner) etter strandvaskergraver. Det skal være 3 lik som er gravlagt her. Dette er sannsynligvis forliste sjøfolk som er begravet nær funnstedet. Daumannsvika har antageligvis fått sitt navn etter at det, ifølge folkemunne, skal ha blitt skylt i land lik her. Mest sannsynlig er det hollandske sjøfolk som på 16-1700-tallet har omkommet etter forlis. Skikken på den tiden var at lik ofte ble gravlagt nær funnstedet. Likene ble ikke gravlagt på kirkegården, da avdødes religion var ukjent.
I Styggevika på sydsiden er det også funnet strandvaskergraver. Like ved dette stedet er det trolig en «egnegrop», ifølge Stylegar.
Sydvest på Færøy er det en kløft som heter «Smakkeglova». Etter sagnet har denne fått navnet sitt etter 3 hollandske koffer, eller smakker, som forliste der samme natt. Et par av likene ble skylt opp på land, og skal være begravet i et av dalførene innenfor Måkeheia.
Færøy har vært delt i innmark og utmark. På NV-siden er det murer etter en utløe som trolig kan dateres tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Hvilket bekreftes av navnet på landingsplassen, Høyplassen, i Færøybukta.
Det indikerer at her tok de ombord høyet, og herfra fraktet man sauene. Det har også blitt foretatt gjødsling av sauebeitene på Færøy.
Takk til Skjernøy Historielag og Jostein Korsvik.
Oppdatert: 2007/2020 (kulturhistorie og bilde fra leir 1)
